Sesongen 1961/1962 er den lengste i norsk fotball. Den ble spilt over halvannet år og fungerte som en overgangsserie og kvalifisering til nyvinningen 1. divisjon fra og med 1963. Maratonserien ble den øverste serien kalt, og avløste Hovedserien som ble spilt med 16 lag fordelt to avdelinger. Kilde: Fotballhistorie av Christian Lunde Nilsen og Arnfinn Fagerli.
Landsdelsserien 1961–62 var det nest øverste nivået i norsk herrefotball denne sesongen. Divisjonen besto av 55 lag fordelt på sju avdelinger. Opprykk til 1. divisjon: Ett lag fra hver av Østland-distriktene, ett lag fra Sørland/Vestland og ett lag fra Møre/Trøndelag spilte kvalifisering om to opprykksplasser til 1. divisjon 1963. Sarpsborg og Gjøvik/Lyn rykket opp etter å ha vunnet kvalifisering mot hhv Os og Aalesund.
Da 2. divisjon neste sesong skulle krympes til kun to avdelinger var det 5-7 lag fra hver avdeling som rykket direkte ned, i tillegg til de to tredjeplassene i Østlandsavdelingene som spilte kvalik om å unngå nedrykk. Fra fire av avdelingene rykket det dårligste laget ned to nivåer, til 4. divisjon 1963.
Kvalifisering for å unngå nedrykk: Raufoss slo Sparta og beholdt plassen.
Nedrykk direkte til 4. divisjon: Nedenes, Buøy, Skarbøvik og Verdal. Kilde Wikipedia [1]
Lillestrøm SK ble nummer 2 i sin avdeling, Østland Nordre, og kvalifiserte seg dermed til den nye 2. divisjonen.
Strømmen IF (mangler 3 spillere): Bjørn Midthun - Odd Larsen - Tor Hansen, Nils Tømte - Leif Olsen, Odd Wangen, Tore Sørensen, Rune Kristiansen.
Faksimile av Dagbladet 21.08.61
Kampen spilt på nøytral bane siden det ble spilt trippel serie og en av de 21 kampene skulle derfor spilles på «fremmed grunn».
Sirkusforestilling skrev «Sportsmanden» etter kampen. Parodi og skandale, i andre aviser. Da Strømmen fikk straffespark, stilte LSK-spillene seg i veien for straffeskytteren. Leif Olsen tok like godt og bar vekk Svein Bergersen, og ble deretter utvist for sin opptreden
Kommunen satte om benker rundt hele banen, siden det ikke fantes tribuner på «Stadion».
Romerikes Blad 21.08.61: "Dommeren mistet totalt taket på kampen og det hele ble en parodi. Strømmen var imidlertid klart det beste laget og vant fortjent 3-1". Nabooppgjøret på Lillestrøm Stadion lørdag utviklet seg dessverre mer og mer til en sirkusforestilling. Og dette må Gunnar Løvstad, Fram, ta mesteparten av skylden for. Den ene meningsløse avgjørelsen avløste den andre, dessuten som det ble oversett like mange forseelser. Foruten dette la Løvstad for dagen en lite - bestemt og myndig tone, og dommerjobben utviklet seg dessverre til en parodi. Men nå skal det også være sagt til hans unnskyldning at spillerne også gjorde sitt for å gjøre det «surest» mulig! Kampen åpnet eksemplarisk. Alt gikk stille og fredelig for seg, og begge lags spillere var «snille gutter» til å være et slikt nabo-oppgjør. Men så fikk vi den ene merkelige avgjørelsen etter å den andre og det utartet etter hvert til rene komedien. Verst var det kanskje ved annulleringen av Strømmens mål i 1. omgang. i Dommeren dømte først mål. Konfererte så med den ene linjemannen, pekte igjen mot midten, men litt etter gjorde han om til offside. At det var offside, er en annen sak. Etter dette var det slutt på alt som heter fotball!
Romerikes Blad 21.08.61 At Strømmen vant en helt fortjent seier er hevet over tvil. Ja, strømlingene var utvilsomt nærmere 4-1 enn LSK var 2-3. Men det som ble vist spillemessig må betegnes som meget svakt. En riktig avlevering var sjelden å se og det meste gikk på lykke og fromme. Tempoet var også elendig. Strømmen hadde et godt tak på 1.omgangen, men det var LSK som fikk mål, tre minutter før pause ved Jan Tore Berntzen. Allerede etter 3 minutters spill i 2. omgang lå utlikningen i lufta. Ballen spratt fra overliggeren og ned og en LSK-back fikk den vekk. Men i all tumultet som oppstod da, var det tydelig hands på LSKs v.b., og det var vel bare dommeren som ikke så at her skulle det vært straffe. Mange mente også at ballen var over streken, men dette hadde ikke dommeren mulighet til å bedømme fra sin posisjon. Et kvarter etter var utlikningen et faktum likevel, og Rune Kristiansen var sist på ballen. Midt i omgangen ble Strømmen tildelt straffe for hands, Og da oppsto en situasjon som vel aldri noen har opplevd eller forhåpentligvis kommer til å oppleve på en fotballbane. Noen av LSK-spillerne stilte seg i mur på 16-meteren får å stenge for Nils Tømte som skulle ta straffet. Som ventet oppstod det mye «knubbing» da, og dommeren visste hverken ut eller inn. Leif Olsen «tente» øyensynlig og tok og løftet vekk en LSK-spiller. Dermed bar det rett i badet for Olsen. Visst var dette korrekt, men hele opptrinnet hadde vært unngått om det hadde blitt lagt for dagen en litt mer myndig tone av dommeren. Da gemyttene var falt litt til ro igjen, scoret Tømte sikkert, og kampen var avgjort. Den siste goalen tegnet Odd Wangen seg for, etter 31 minutter.
At LSKs stjerne har bleknet betraktelig hos «nøytrale» romerikinger etter det som skjedde i denne kampen, er avgjort. Nå var heller ikke strømlingene bare for «søndagsskole-gutter» å regne hele tiden, men de la ikke på langt nær for dagen så simple streker som det lillestrømlingene gjorde under hendelsen ved straffesparket. Og det verste var at lagets kaptein gikk i spissen. Selv om man er aldri så uenig med dommeren (det var for øvrig flere utenfor banen ved idømmingen av dette straffet) nytter det ikke å protestere på denne måten! Banens utvilsomt beste spillet vår Tor Hansen, og det var utvilsomt han som la grunnlaget for Strømmens seier. Utmerket som han klarte både den defensive og offensive oppgaven. I det indre forsvaret var Odd Larsen, som fikk meget lett spill mot Per Sæther, den beste. I løperrekka var Leif Olsen i en klasse for seg, med blendende teknikk og overblikk. Best av de øvrige fire var Odd Wangen. På LSK-laget var det bare Egil Martinsen som ville noe hele tiden, og han var også den beste av dem. I løperrekken ble Oddvar Richardsen sørgelig alene, og da i en enda større grad enn tidligere. Begge ytter-løperne er sørgelig utenfor om dagen, og da indreløperen som skal være tilretteleggeren også skuffet, kan det ikke bli rare greiene, Ingen av de tre i det indre forsvaret kom på noen måte opp mot sitt beste. Minst dårlig vår tross alt Ivar Christiansen [2].
Akershus Arbeiderblad 04.09.61:"LSK's ungdomslinje førte frem mot Mjøndalen: 4-2." " LSK's seier over Mjøndalen på Nedre Eiker stadion var fullt fortjent, og hadde ikke Mjøndalens keeper været så opplagt og heldig kunne Lillestrøm godt ha vunnet med enda større margin enn 4-2. Nå hadde imidlertid Mjøndalen et ganske solid overtak i mesteparten av 1. omgang. og for så vidt kan man så at sluttresultatet var rettferdig. Omgangsresultatet 1-1 var meget heldig for Lillestrøm, idet mjøndølingene nok burde hatt en klar ledelse ved pause. I 2. halvlek snudde imidlertid bladet seg og løperrekka kombinerte periodevis fikst og fikk i stand en rekke gode angrep. Nå lot det imidlertid til at flere av Mjøndalens nøkkelspillere sviktet og angrepsrekken til Lillestrøm fikk derfor lettere spill enn de ellers ville hatt. Det var tydeligvis kondisjonen som sviktet hos mjøndølingene, og LSK-spillerne skal derfor ha ros for å ha ofret kondisjonstreningen tilstrekkelig oppvmerksomhet. Mjøndalen tok ledesen på et fint skudd av Asbjørn Kristiansen, men Lillestrøm utliknet ved Trond Willadsen som avsluttet et et raskt oppløp med bra skudd mot slutten av 1. omgang. Trond Willadsen var også mann for scoring nr. 2, og Svein Haagenrud laget den 3 goalen. Mjøndalen reduserte så til 2-3 ved Per Wright, Men Svein Haagenrud sikret seieren ved å øke til 4-2 før kampen var over. Lillestrømlaget var jevnt og godt med halfrekka med Ivar Kristiansen. Frank Edvardsen og Egil Martinsen pluss ih. Trond Willadsen og Svein Haagenrud som de beste. Dommeren Henry Johnsen fra Fram Larvik hadde flere merkelige avgjørelser, noe som publikum reagerte kraftig på [3].
Aurskog IL: Karl Peder Westby – Leif Solberg, Ole M. Haug - Svein Bergerud, Hans Holth, John Jensrud - Svein Lerdahl, Hugo Hagen, Jan Solberg, Arve Solberg, John Wessel-Berg.
En meget sterk prestasjon av LSK. Aurskog IL som ledet serien, kom rett fra 5-0-seier mot opprykksfavoritten Gjøvik/Lyn, og gikk på sesongens første tap.
Akershus Arbeiderblad 25.09.61: "Noe stort dårligere enn dette kan det umulig bli. LSK hadde sin helsvarte dag igjen og selv om 3 av målene var lette må man være fornøyd med 0-5" Vi har dessverre sett de aller fleste av LSKs dårlige kamper denne sesongen. Men vi kan ikke huske å ha sett laget så dårlig som på Føyka i går - og det sier ikke lite! Selv om det indre forsvaret må ta hele tre av målene på sin kappe synes vi absolutt ikke 5-0-seieren' til Asker var noe for stor. Det sto for øvrig 0-0 ved pause, noe Etter de gode kampene mot Mjøndalen og Aurskog gikk vi ut fra at det unge LSK-laget var på rett tur igjen. Men vi tror at selv om vi har meget vanskeligheter med å finne noe positivt å skrive om etter denne kampen, bør ikke LSK-lederne ta dette nederlaget for tungt og på nytt ty til sine drastiske utskiftninger. Vi har jo sett at det bor noe i ungguttene. Og strengt tatt kom vel ikke denne reaksjonen så veldig overraskende? Det er klart det tar sin tid å bygge opp et nytt lag. Som nevnt har vi meget store vanskeligheter med å se noe som var positivt fra LSKs side denne gang. Det eneste måtte i tilfelle være Egil Martinsens vinghalf-spill. Godt kan man ikke si han spilte, men han var den eneste som prøvde å få i stand noe. Ellers var det grått i grått over hele linja som det går an, og de gangene man så mer enn tre trekk med mening kan man telle på den ene hånden. Selv om forsvaret var uhyre svakt, uten noe som heter sikring, var løperrekken enda verre, og foruten evnen hadde også viljen til å få i stand noe forsvunnet hos samtlige. Kort sagt: en helsvart dag! Målene kom slik i 2. omgang: 8. min, 1-0 ved Willy Olsen; 18. min. 2-0 ved Olsen; 15. min. $-0 ved Willy Fossli; 22. min. 4-0 ved Fossli via stanga, 05 $4. min. 5-0 ved Øivind Aas via Ivar Christiansen.[4].
Aftenposten mener LSKs fjerde mål var et selvmål av en Kamma-spiller. Akershus Arbeiderblad skriver: "mens v.b (Kammas venstre back) sterkt truet av Sæther ordnet 4-0 4 min. før pause". Arbeiderbladet (Oslo) har også oppgitt ett selvmål.
Funfact: Ham-Kams Finn Thorsen ble nummer 4 i skøyte NM i 1962 og deretter tatt ut på laget til EM der han ble nr. 17. La opp med skøyter etter den sesongen for å satse på fotball. Debuterte på landslaget i 1962 og eneste som har gått et internasjonalt skøytemesterskap og spilt A-landskamp samme år.
Aurskog IL: Karl Peder Westby – Leif Solberg, Ole M. Haug - Svein Bergerud, Hans Holth, John Jensrud - Svein Lerdahl, Hugo Hagen, Jan Solberg, Arve Solberg, Eivind Ullerud.
Indre Akershus Blad: "Aurskogs bane er ennå ikke klar og kampen spilles på Høland søndag".
Indre Akershus Blad: "Det spillet Lillestrøm Sportsklubb viste i første omgang i seriekampen mot Aurskog på Høland stadion søndag er noe av det beste vi har sett hittil. Hele laget var da med i et hurtig og sjanseskapende spill som satte Aurskog-forsvaret på de aller største prøver. Mest bryderi voldte indre venstre Oddvar Richardsen. Han var et stadig uromoment og opererte like ofte på vingen som i midten. Her måtte vel landslagstrener Kment finne en kandidat til landslaget" [5].
Østerrikeren Wilhelm Friedrich Kment fra trener for det norske landslaget 1960 - 1962.
I følge Indre Akershus Blad kom dommer Odd Rasmussen i fokus med flere svært tvilsomme avgjørelser: "3 — 0 ledelsen var fortjent, selv om de to siste målene var svært så lettkjøpte. Det andre må Aurskogs keeper ta på sin kappe, mens det tredje ble kampens store diskusjonsemne. Dommeren annullerte først scoringen for offside, men gjorde sa om og godkjente scoringen. Det « kokte» både på banen og utenfor etter denne avgjørelsen. Dommeren hadde hatt en lignende avgjørelse tidlig i første omgang. En av Aurskog-angriperne ble hektet inne i feltet, fløyta gikk og dommeren pekte på straffemerket. Så gjorde han plutselig helomvending og dømte indirekte frispark! For det tredje annullerte han en korrekt Lillestrøm-scoring i annen omgang" [6].
Romerikes Blad 18.06.62: "Det er bra å ta poeng etter å ha ligget så mye under. LSK fikk lite til og heldig som slapp 2-3 baklengsmål". La det med en gang være sagt at LSK skuffet ikke så rent lite på Gjøvik i går og lillestrømlingene har god grunn til å være fornøyd med 1-1 og poengdeling. Gjøvik/Lyn var absolutt det beste laget spillemessig sett og hadde også de langt fleste og farligste sjansene. Det hadde således ikke vært noe å si på om hjemmelaget hadde vunnet med et par goaler. Sett fra LSKs side må man si det var godt gjort å ta ett poeng på en dag da de fikk så lite til! Gjøvik/Lyns 1. omgang var meget god og 1-0-ledelsen ved pause etter scoring av Rolf Bjørn Backe på heading etter 10 minutter var avgjort i underkant. LSK ble i lange perioder helt utspilt og man kan takke hellet for at det ikke ble flere enn den ene scoringen. LSK på sin side hadde ikke en helt god sjanse i denne omgangen. Også etter pause kjørte hjemmelaget hardt på, men også da sto hellet lillestrømlingene bi. Etter hvert kom LSK i gang i denne omgangen og i de siste 20 minuttene hadde de et markant overtak. Utlikningen sørget Jan Tore Berntzen for etter 29 minutter, og det var faktisk LSK som holdt på å berge begge poengene i de siste minuttene da var det panikk i Gjøvik-forsvaret! LSK fikk lite til av det spillet som vi har sett tidligere i vår. Gjøvik/Lyn-spillerne var pågående og innsatsfylte og ga aldri LSK tid på seg til å få i stand noe videre spill, unntatt i kampens siste del. Løperrekken var denne gang meget «blek» og det hurtige og sjanseskapende spillet så man svært lite til. Spillerne hadde alt for lett for å klumpe seg sammen i midten og man gikk sjelden i posisjon. Dermed ble man alt for ofte tvunget til lange og resultatløse dribleserier. Hans Nylund var tross alt den som prøvde mest og må få den beste attesten. Oddvar Richardsen hadde en av sine «håpløse dager» da så å si alt mislykkes for ham. Jan Tore Berntzen er fremdeles nede i en bølgedal, men scorer gjør han like fullt. Det kan her nevnes at han har tegnet seg for mål i samtlige lagets 12-13 kamper i år, bortsett fra én da det ble 0 —O. Vingene, Sverre Heggtveit og Åge Buer, var de som leverte den jevneste innsatsen. Buer hadde for øvrig en god mann i Odd Hermansen mot seg og fikk ikke til stort. Heggtveit var ellers den som nok overrasket mest i rekka. Vinghalfene var svært ujevne og direkte god attest kan hverken Egil Martinsen eller Svein Bergersen få. Men de prøvde da å få i stand spill. At løperne ikke alltid inviterte til dette, er en annen sak. Det indre forsvaret med keeper iberegnet var for en gang skyld lagets beste del denne gang. Kort sagt: Svakt løperspill, lagets beste del denne gang. Roar Sand har vel aldri levert en bedre kamp i målet enn han gjorde denne gang, og vi nøler ikke et øyeblikk med å si at han var banens beste spiller. Claus Andersen som c. h. hadde problemer i førstningen, men spilte seg stort opp, og må få attesten meget god. Dette samme gjelder også v. b. Trond Willadsen, mens h. b. Ivar Christiansen på sin side hadde større vanskeligheter med sin ving, og måtte ofte gi tapt. Kort sagt: Svakt løperspill, ujevnt halfspill, meget godt forsvarsspill [7].
Ham-Kam (mangler 1 spiller): Edvard Sterud - Per Arne Johansen, Jørgen Lunde - Egil Håkonsen, Finn Thorsen, Steinar Johansen - Knut Eriksen, Arne Olsen, Odd Grimsrud, Erik Skattum.
Strømmen IF: Bjørn Midthus - Per Johansen, Per Persson - Tore Antonsen, Nils Tømte, Helge Gjestad - Dag Suphammer, Tor Sagen, Sverre Robsrud, Joar Hoff, Tore Hansen.
LSKs trener Ragnar Larsen skrev referat fra kampen for Aftenposten hvor han var ansatt som sportsjournalist. I kampreferatet skrev han blant annet at det første målet fra 25 meter, var et skudd av de sjeldne man ikke opplever hvert år, han kalte det «Vostok». Må ha vært en russisk rakett!
Romerikes Blad 20.08.62: "Bra spill av LSK i én omgang nok til 5-0 over Strømmen. Richardsen i storform tegnet seg for fire av målene". Publikum på Åråsen lørdag ble dessverre snytt for den spenningen og dramatikken som man er vant til når LSK og Strømmen møtes. Til det var lillestrømlingene for overlegne i de største periodene av kampen og det eneste spenningsmomentet var faktisk hvor meget hjemmelaget ville vinne. At seieren kom til å lyde på fem mål var således fortjent, selv om 6-l eller 7-2 nok hadde gitt et bedre bilde av kampen enn 5-0. Strømmen hadde nemlig også sine sjanser etter pause som kunne ha gitt scoring.
Strømmen hadde i første omgang lagt opp en defensiv taktikk og 2-0 ved pause gir ikke på noen måte det rette bilde av spillet i denne omgangen. V.h. Helge Gjestad var ofret som «frakk» på Richardsen, og i.v. Joar Hoff måtte derfor ofre seg nokså mye tilbake på banen. Dermed ble lagets løperspill der etter, og LSK hadde et solid tak på spillet. Ja, spillet var periodevis svært godt og strømlingene ble temmelig mye rundspilt. 1-0 kom etter 18 minutter da Oddvar Richardsen sendte i vei et «kanonskudd» fra ca. 25 meter som Midthus var uten sjanse på, mens Jan Tore Berntsen etter 25 minutter la på til 2—0 etter meget godt spill. Bare tre min. senere burde LSK fått straffe da en Strømmen-back slo ballen vekk med handa inne i feltet. Annen-omgangen var bare to minutter gammel da Richardsen la på til 3-0. Man var nå forberedt på en 2. omgang lik den første, men nei. LSK spilte ikke på langt nær så godt i denne omgangen, og Strømmen som nå hadde kuttet ut «frakke-taktikken» kom i flere perioder ganske godt med i spillet. Tross dette må man si at lillestrømlingene hadde taket på omgangen. Etter 24 minutter la Richardsen på til 4-0, og da det i kampens siste minutt ble straffe for LSK, da en Strømmen-back handset på målstreken, var det klart for 5—0 ved Richardsen.
Tross en noe ujevn kamp, må man si at den var svært lovende sett fra LSKs side. Ennå er guttene ikke sterke nok til a fullføre en hel kamp i samme stilen, men det kommer øyensynlig. I de periodene man gikk inn for å spille hurtig og direkte pasninger kom sjansene på løpende bånd. Og med en løperrekke som den LSK har i dag bør det bli mange mål. Men fremdeles blir en del sjanser rotet bort. Best i rekka denne gang som sist, var Richardsen, I 1. omg spilte han i rene oppvisningsstilen. Etter pause holdt han nok litt for lenge på ballen enkelte ganger, men må allikevel få meget fin attest. Fire goaler drar dessuten sterkt opp. Egil Martinsen gjorde igjen en god kamp som i.h., både som tilrettelegger og framme i avslutningene. Y.v. Åge Buer har stor framgang fra kamp til kamp og han leverte lørdag sin hittil beste kamp. Det eneste som nå står igjen er å få finpusse innleggene. Jan Tore Berntsen på motsatt ving er utvilsomt på vei opp av bølgedalen igjen. Kampen lørdag var i hvert fall lovende. Bortsett fra et par perioder i 2. omgang da de ikke fikk ordentlig tak på spillet, leverte vinghalfene, Svein Bergersen og Frank Edvardsen, en meget god kamp. Særlig hos Edvardsen var det stor framgang og det var nå ikke mye som skilte mellom dem. Det indre forsvaret ei fremdeles ofte på gyngende grunn, men mot en så tannløs rekke som Strømmens gikk det stort sett bra. Igjen var c.h Claus Andersen en god nummer en. Roar Sand i mål var også meget god. Tross det store nederlaget syntes vi Strømmen leverte en bedre kamp lørdag enn sist gang mot Aurskog. Nå kan det synes temmelig grått ut, men vi er overbevist at om ikke så svært lenge slår disse ungguttene ut i blomst. Tendensene var nemlig til stede etter pause enkelte ganger. Men det første trener Tangen må legge vekt på er å lære ungguttene å avslutte et angrep. Det er blitt snakket så mye om at rekka har hatt så mye uhell i år. Vi mener imidlertid at det er udugelighet og ikke uhell som har gjort mest at Strømmen har scoret fire goaler nå ni seriekamper i år. I rekka vil vi trekke fram Dag Suphammers innsats etter pause. Det som ble skapt av stjanser sto nemlig stort sett han for. Joar Hoff var også av de bedre i rekka. Det sviktet stort i det opp byggende på midtbanen. Gjestad var som nevnt «frakk» i første halvdel av kampen, noe han for øvrig klarte ganske bra, mens Tore Antonsen ikke fikk taket på spillet. Etter pause kom derimot begge ganske bra med i spillet. Begge backene, Per'ene Johansen og Persson, skuffet oss en del og c.h. Nils Tømte var best i forsvaret. Tross skade leverte Bjørn Midthus en ganske bra kamp, selv om han under normale omstendigheter nok hadde avverget i hvert fall en av scoringene [8].
Aurskog IL: Karl Peder Westby – Leif Solberg, Ole M. Haug - Hugo Hagen, Hans Holth, John Jensrud - Svein Lerdahl, Jan Solberg, Arve Solberg, Svein Næss.
Romerikes Blad mente at Aurskogs femte mål var et selvmål, mens Indre Akershus Blad har kreditert målet til Jan Solberg.
Romerikes Blad 01.10.62: Dette svake forsvarsspillet lover ikke særlig bra, LSK! To dårlige forsvar og hele 7-5 til LSK over Aurskog. Dette ble jo bare 25 øre per målet (billettprisen var 3 kroner), og det må man si var billig men god underholdning, var det en vittig sjel som sa etter kampen på Åråsen i går. Og det skal være sant at det ble en meget underholdende hamp LSK og Aurskog leverte. Hele 12 goaler i en kamp er jo ikke daglig kost, og selv om spillet var så som så drar mÅlene sterkt opp på helhetsinntrykket. De som ikke så kampen vil nok tro at det var to meget gode løperrekker som var i aksjon. Men la det med en gang være sagt at rekkene absolutt ikke viste noe særlig, det var de to forsvarene som var helt under båten i lange perioder og «ga» bort goaler. LSK var ganske klar favoritt og burde nok også ha vunnet kampen klarere enn det som ble tilfelle, spillet og sjansene tatt i betraktning. Lillestrømlingene skuffet stort denne gang, både i forsvar og angrep, mens Aurskog nok overrasket noe. Spillemessig sett var kampen svak, med mye tilfeldig spill og mange feil-pasninger. I 1. omgang fulgtes de to lag godt an med scoringene. Jan Solberg utnyttet et stillestående forsvar og gjorde 1-0 for Aurskog i det 18. min. Umiddelbart etter utliknet Åge Buer. Ikke lenge etter gjorde John Jensrud 2-1 for Aurskog. Etter nøyaktig en halv time ble det igjen balanse i stillingen. Buer smelte i vei et skudd som Karl Peder Westbye i Aurskog-goalen ikke klarte å holde, Egil Martinsen var så frampå og scoret. Ti min. etter var det LSKs tur til å komme foran, da Jan Tore Berntzen utnyttet dårlig sikring i Aurskogs forsvar. Bare minuttet etter var det igjen balanse i stillingen. Jensrud skjøt, men Roar Sand burde ha avverget. Etter bare tre min. spill i 2. omgang kom LSK foran igjen, etter selvmål av Aurskog. 5—3 ble det 10 min. etter, ved Berntzen og de fleste regnet kampen for avgjort. Aurskog ville imidlertid noe annet og i det 19. min. var det blitt 5—5, etter scoring av Svein Lerdahl, pluss et selvmål. LSK tilrev seg nå et markant overtak og at det i omgangens 13 siste min. ble to scoringer var fortjent nok. Det første av disse scoret Martinsen etter forarbeid av Buer, mens Oddvar Richardsen satte inn det siste på straffe. Skjønt det var en som leverte topp-innsats på LSK-laget hele tiden. Nemlig Åge Buer som utvilsomt var banens beste angrepsspiller. Det ble bare én scoring på ham, mén han gjorde forarbeidet til minst tre av de øvrige. Han dro opp angrep gang på gang, fintet og driblet så det var en fryd, men neglisjerte heller ikke lagspillet. Det eneste som faktisk er å utsette på ham, er at innleggene fra dødlinjen ikke alltid er gode. Felles for de fire andre er ujevnheten. Landslags-UKs formann, Einar Jørum, var kommet for å titte på Richardsen, men Richard leverte en av sine dårligste kamper for året og falt vel ut av landslagsdiskusjonen for denne gang. Vinghalfene slet bra, men var ikke alltid like heldige, hverken i det offensive eller defensive. Det indre forsvaret var uhyre svak denne gang og de fire i de bakre rekker må dele i hvert fall tre av goalene mellom seg. De spilte asardiøst og usikkert og noe særlig lovende kan man ikke si det var. Aurskog overrasket nok noe fra de siste seriekampene, uten at det dermed er sagt at det ble levert en god kamp. Forsvaret var flere ganger åpent som en «låvedør». Best her var c.h. Hans Holth, som klarte Richardsen bedre enn ventet. Ole M. Haug var også ganske bra, mens Leif Solberg ble kjørt temmelig mye rundt av Buer, og da særlig etter pause. Karl Peder Westbye var usikker i mål. Vinghalfene var avgjort av de bedre på laget, selv om de nok litt ofte glemte sin defensive oppgave. Men både John Jensrud og Hugo Hagen har jo sin forse i nettopp i det offensive. I rekka var c.fw. Jan Solberg en god nr. en [9].
Spinnvilt. LSK gikk fra 7-5 til 5-7 i løpet av to påfølgende seriekamper noe som svært trolig savner sidestykke både i norsk fotballhistorie også i internasjonal fotball.
Tapet gjorde at LSK ødela nesten alt i kampen på å vinne serien. Etter 11 seriekamper i 1962 på rad uten tap (8-3-0) gikk LSK på det sitt første tap i bortekampen mot Mjøndalen. Serieleder Gjøvik/Lyn fikk sin kamp mot Ham-Kam utsatt siden laget skulle spille semifinale i cupen. Svært uheldig med tanke på innspurten og kampen om å bli med i den første nye serien, 1. divisjon.
Med en kamp mer spilt, var LSK to poeng bak Gjøvik/Lyn som på hjemmebane skulle møte Ham-Kam i den utsatte kampen onsdag 10. oktober. Med ett poeng der, ville avdelingsseieren være sikret og "Lyn" ville også være klare for kval-kamper mot Aalesund om retten til å spille i «10-klubbserien».
Ivar «Løkkan» Hansen gjorde nytt comeback. Han står som målscorer i LSK sin protokoll. Fremtiden og Arbeiderbladet nevner han, mens Aftenposten og AA/RB skriver at Hans Nylund scoret 4-4.
Romerikes Blad 12.10.62: "Mange fulgte Gjøvik-kampen. Det var stor interesse i Lillestrøm for seriekampen Gjøvik/Lyn - Ham-Kam onsdag, og mange benyttet seg av Akershus Arbeiderblads oppslags- og telefonservice. Telefonen sto knapt nok under hele kampen og utenfor utstillingsvinduene i Vollgata 1 samlet det seg etter hvert et par hundre mennesker som fulgte med på oppslagene - men stillingen var og ble 0-0 til sorg for alle LSK-patrioter som måtte avskrive Sportsklubbens sjanse til 10-klubbserien" [10].
Hans Nylund spilte sin siste kamp for LSK før han gikk til Lyn og etter hvert ble den første i Norge til å vinne seriegull med to ulike klubber, LSK i 1959 og med Lyn i 1964.
Kampen var uten betydning da Gjøvik/Lyn spilte 0-0 mot Ham-Kam onsdagen før og sikret dermed avdelingsseieren. "Lyn" satte inn ti B-spillere og juniorer i denne kampen. Klubben prioriterte omkampen i semifinalen og de kommende kvalifiseringskampene til 1. divisjon.
Romerikes Blad 15.10.62: "Humør- og innsatsløst LSK-lag fikk bare 1-1. Men burde ha få to poeng mot Gjøvik/Lyns B-lag". Det var tydelig at gårsdagens serieavslutning betydde svært lite for LSK. For et så svakt og uinspirert lag er det svært lenge siden vi har sett. Det ble da også bare 1-1 mot Gjøvik/Lyns B-lag (bare keeperen er A-spiller). Nå hadde det imidlertid ikke vært noe å si på om Lillestrømlingene hadde tatt begge poengene, det spillemessige overtaket tatt i betraktning. På den annen side kunne det vanskelig blitt flere mål av det innsatsløse spillet løperne leverte. LSK har vist nedadgående form i de siste kampene og bunn ble nådd i går. Det er således bra at vi nå står foran vinterferie. Nå kan man selvsagt unnskylde seg med at kampen ikke telte det aller minste. Nei, det er så. Men man betaler tross alt for å se fotball, og det man så denne gang minner svært lite om det. Det vrimlet av feilpasninger og misforståelser. Skuddene? Nei, de var LSK-løperne tydeligvis vaksinert mot. Og når så også innsatsen hos de fleste var så elendig som den gikk an, kan man tenke seg hvordan det var. De om lag 1.000 tilskuerne kjedet seg da også stort. Gjøvik/Lyn åpnet best og allerede etter 3 minutter ledet gjestene 1-0. Etter hvert kom imidlertid også LSK noe til hektene og da Åge Buer etter 33 minutter utliknet var dette helt fortjent. Dette var for øvrig en meget pen scoring. Buer fintet av to mann og fra 16—17 meter plasserte han ballen elegant i mål via stanga I 2. omgang hadde LSK et ganske markant overtak spillemessig sett, men direkte gode målsjanser var det svært lite med. Det indre forsvaret spilte noe bedre enn hva som har vært tilfelle i de siste kampene. Kjell Hansen var best av backene, mens Frank Edvardsen klarte seg ganske bra som c.h. Odd Andersen som hadde overtatt keeperjobben, virket ikke helt stø, men gjorde ingen direkte tabber. De to «nye» vinghalfene, Claus Andersen og Jan Guldhaug slet begge bra, men ikke alltid med samme suksessen, og det var svært ofte tomrom på midtbanen. Andersen var klart best av dem. Nå skal det også sies til vinghalfenes unnskyldning at de fikk svært lite hjelp av indreløperne på midtbanen. Bortsett fra Åge Buer som spilte en ganske bra kamp, dog uten å nå opp til sitt beste, vil vi forbigå de øvrige i rekka i stillhet. Det var nemlig meget tynt [11].
5.' 
